Musikkandakt i Oslo domkirke
Torsdag 16. april 2020 kl. 15.30
Domkirkeprest Elisabeth Thorsen
—
Det er sagt at vi er i samme båt. Og at vi deler samme sårbarhet, vi mennesker. Og på ett vis er det sant: Vi fødes og vi dør. Og i mellom er vi overgitt til gleder og sorger vi ikke selv kan styre. Den siste tiden, har jeg også tenkt på en annen måte. Jeg har tenkt på det som kalles «Matteus-effekten», og som beskriver skjevfordelingen i livsbelastningene. Den ulike kvaliteten på båtene vi sitter i, og hvordan det også påvirker våre muligheter.
Matteus-effektens budskap er:
Den som har, skal få, og det i overflod.
Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han tror han har.
Matt 25,29
Nå er det slik i disse koronatider, at også de som har, har mistet. Men i det store bildet, i sammenstillingens lys, er den vonde sannheten at de som hadde mye, de sitter trygt, de har forsikringer, de får og det i overflod. Mens de som ikke har – trygghet, mat, omsorg -, de mister mer enn det de trodde kunne være mulig.
Og om igjen og om igjen hører vi: «Det viktigste du kan gjøre, er å vaske hendene, holde avstand, ta vare på deg selv og dine nærmeste.» Og slik er det. Dette er første bud til verdens befolkning i dag. Men det er ikke det hele og fulle budskapet. Over våre liv, henger en større fordring.
Du har sikkert hørt «oksygen-maske-metaforen». Den som handler om at man i fly, dersom man har med seg en mindreårig, og det kommer til en nødsituasjon i kabinen, først skal ta på sin egen maske for å sikre lufttilførsel, og så ta maske på barnet. Jeg tror mange småbarnsmødre og fedre har øvet seg i den tanken. Intuitivt ville vi tenke på barnet først. Men fordi barnet trenger at vi er i stand til å ta vare på det, må vi sikre oss selv først.
Koronakrisen lærer oss dette på sin dødsalvorlige måte: Helsepersonell må ha skikkelig verneutstyr. Alle borgere må sørge for avstand og god hygiene. Men hvorfor? Ikke bare for å beskytte oss selv, eller redde oss selv, men fordi vi har ansvar for våre medmennesker, våre felles verdensborgere, vår neste.
«Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han tror han har.» Matteus-effekten er en vond fortelling. Men er den sann? Og i tilfelle på hvilken måte?
Når Jesus sier disse ordene vil han vise råheten i verden. Hjerteløsheten. Han snakker slik for å beskrive det som skjer, når vi ikke elsker vår neste som oss selv, men behandler dem som fremmede, som annenrangs – som noen som ikke vedkommer oss. Som noen som dypest sett ikke har samme rett til livet som vi selv har.
Og Jesus drar det til når han fortsetter i samme kapittel:
Jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?» «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»
Matt 25,42–45
På denne tiden i kirkeåret, møter vi tvileren Thomas i tekstene. Vi er mange som er glad i Thomas fordi han gir rom for ærlighet, for kritisk tanke og for tvil. I møte med dem som forteller om Jesu påskeoppstandelse, sier Thomas: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» (Joh 20, 24-31)
I min vei til tro, har det blitt slik at svaret Jesus gir Thomas, sammenstilles med det Jesus sier om de fattige, de fengslede, de utstøtte. Sukker jeg «Jeg kan ikke tro» svarer Jesus meg som han svarer Thomas: «se her er hendene mine.» sier han. «Kom med fingeren din og kjenn sårmerkene. Og - Kom med hånden og stikk den i siden min. Vær ikke vantro, men troende!» Jeg vil forsøke å forklare hva jeg mener med dette. For det er svært mange som kommer til kirken og sier de ikke kan tro. Vi er et stort Thomas-fellesskap i verden. Og jeg tror det er slik, at Jesus svarer oss som han svarte Thomas: Han vil be oss berøre såret i siden etter soldatenes spyd, og naglemerkene i hendene hans, og han vil hjelpe oss til å se at disse sårene er merker på all den lidelse som finnes i dag. Hans kropp er verdens kropp. Menneskenes sår er som stigmata på Gud selv. Menneskelidelsesmerker på Guds kropp: Jesu sårmerker er dem som dør alene og forlatt. Såret i siden hans er de foreldreløse barna. Merkene etter tornekronen er alle som mishandles og misbrukes. Den døde kroppen er alle myrdede. Flyktninger og krigens ofre, er Guds eget rop.
Så: I lengselen etter kjærlighet, håp og tro, vil Jesu ord lede vår oppmerksomhet til disse sårmerkene. Og hver den som ivrer etter å se den oppstandne Kristus i dag, henvises til de samme sår. Og ved å rette vår ærlige og kjærlige oppmerksomheten mot disse sårene, kan heling komme. Som ny begynnelse. Som kraft. Som livsmot. Ikke bare for oss selv, men delt med en hel verden. Som det vi kaller tro. Og håp. Og kjærlighetsgjerninger.
Ovenfor Rio de Janeiro, står en av verdens største Kristus-statuer. Det kjente landemerket viser Jesus med utstrakte armer. Det ligger beskyttelse i posituren. Styrke! Frelse. Og velsignelse.
Under påskefeiringen i år, ble det lysprojisert bilder av en beskyttelsesdrakt, maske og annet verneutstyr på denne figuren. Plutselig var den en helsearbeider vi kunne se i Jesus-skikkelsen. Dette var jo en måte å gi velfortjent takk og ære til de leger og helsearbeidere som med fare for eget liv, kjemper for sine medmennesker nå.
Samtidig ble det en annen måte å se Jesus på. Det ble en påminnelse om hvordan Jesus finnes i dag. En øyeåpner for hvor og hvordan Jesus skjer.
Kristus lever. Og går ved vår side. Han er der i vår lidelse. Og han folder seg ut i de kjærlighetsgjerninger som finner sted i vår verden. På sykehus og sykehjem, i familier og blant venner, i skoler og institusjoner, gjennom PC-skjerm og i sosiale medier - ja, alle steder hvor mennesker ikke bare sørger for å få sin egen oksygenmaske på, men også ivrer etter å hjelpe sin neste. Som var det oss selv, eller vårt eget barn det gjaldt.
Eller fordi vi faktisk vet: Det er oss selv det gjelder. Våre egne barn. Vi er i samme båt. Alle.
—
Bønn
Evige Gud, du som ble et menneske som oss, og smakte både lidelse og død,
Kom oss nær når vi savner våre kjære. Styrk oss når vi vil lindre nød.
Vis oss deg selv.
Vi ber for den verden som du har skapt,
gjør oss samvittighetsfulle i vår forvaltning av den.
Vis oss vårt ansvar.
Vi ber for samfunnet vårt og for det verdensvide fellesskap.
Hjelp oss å høre det rop du har hørt,
og se den nød du har sett,
og å elske vår neste som oss selv.
Oppstandne Kristus, kom oss nær slik bare du kan,
og la det bli til tro, håp og kjærlig handling.
Deg til ære og til legedom for alle mennesker og for verdens sår.